Alex W

Kalvø Aid

2005-10-29T18:54:00.000+03:00

Bokanmeldelse: Nød
Forfatter: Are Kalvø
Forlag: Samlaget

”Nød” er Are Kalvø sin debutroman (2004). Fra før av er han kjent som en ironisk samfunnskritiker fra blant annet P2s ”Hallo i uken”, diverse revyer og han har skrevet flere humorbøker. Han beskrives som en av Norges fremste satirikere, humorister og skribenter. Etter å ha lest, sett og lyttet til Kalvø ved flere anledninger gledet jeg meg til å lese denne boka, selv om tittelen ”Nød” synes å ta opp ett alvorlig tema.

I romanen møter vi en jeg – person og kameraten hans som blir inspirert av Bob Geldof og ”Live Aid”. De arrangerer en konsert i hjembygda der inntektene var tiltenkt sultne barn i Afrika. Men det koster jo penger å leve òg, så kronasjene når ikke fram til det tenkte formål. Denne svindelen ligger og ulmer i hovedpersonens samvittighet videre gjennom oppveksten. Da han i voksen alder vinner en millionpremie i lotto får han mulighet til å gjøre opp for seg. Det hele utvikler seg til et konsept hvor han og barndomsvennen begynner å arrangere turer til Etiopia under navnet ”Lottomillionaerar for Afrika”.

Nord – Sør problematikken, fattigdom – rikdom denne urettferdigheten og mennesker i den vestlige verdens ønske om å dekke egne behov, slik hovedpersonen i ”Nød” ønsker å tilfredstille sitt eget behov for å bli kvitt sin dårlige samvittighet, er tema i romanen. Tema er såpass alvorlig at det kan bli vanskelig å skrive satirisk om det, noe boka også bærer preg av. Forfatterens forsøk på å være ironisk drukner i alvoret og han får ikke fram sitt beste. Likevel er ”Nød” en tankevekker for alle oss som sliter med dårlig samvittighet grunnet egoistisk livsstil, overforbruk og sløsing. Kjøp likevel boka da inntektene uavkortet går til Redd Barna!!!

praksisblogg 3

2005-10-13T21:08:00.000+03:00

Bend it like a banana

Denne praksisperioden har ikke bare bydd på faglige utfordringer. Jeg har hatt en liten diskusjon gående med medstudenter, elever og praksislærer om i hvilken ende en banan skal åpnes. Skal stilken på en måte brekkes av eller er det bedre å bite over den butte enden for så å flå den gule frukten. Det jeg har oppdaget er at jeg faktisk skreller bananen på den måten som er minst vanelig blant folk flest(i alle fall i mitt lille forskningsprosjekt), noe som jeg faktisk ikke hadde trodd i og med at jeg har en del gode argumenter for å skrelle den sånn som jeg gjør. Nå er du sikkert ganske nysgjerrig på hvilken ende jeg starter med og hvorfor, og om du selv er en minoritet eller majoritetsskreller.

Jeg putter den butte enden i munn og biter over den harde klumpen for så og trekke skallet sånn ca halvveis ned på frukten (eller bæret som jeg en gang har lært at bananer faktisk er), og dermed fungerer stilken også perfekt som handtak . Smart ikke sant? I motsetning til å åpne i stilkenden. Stilkåpning av banan er for meg en uting. For det første har jeg erfart at ved å sprette en banan i stilkenden ofte har den følge at hele tuppen på bananen blir skvisa. Noe som igjen fører til at selve nytelsen av bananens konsistens blir borte, det føles mer som Banos (bananpålegg) enn banan. Dessuten kan du risikere å sitte igjen med den harde klumpen, som bites av ved buttskrelling, i munn. En slik avslutning av et måltid er i hvert fall ikke noe jeg vil anbefale. Men med all respekt for alle dere stilkskrellere der ute, jeg tar gjerne imot tips og råd som kan være nyttige videre i forskningsprosjektet mitt, særlig hvis noen kan lære meg noen triks for å unngå Banoseffekten.

På forhånd takk. :)

Praksisblogg 2

2005-10-09T16:01:00.000+03:00

I mitt første praksisinnlegg skrev jeg om forenkling av dobbelkonsonant, og om
at jeg vel egentlig ikke hadde noe god forklaring å gi når elevene ville vite hvorfor dobbelkonsonant blei sløyfa.

I norsk har vi også jobba med andre temaer. Blant annet er klassen med i aksjon lesereisen (de skal lese seg jorda rundt på 80 dager), et prosjekt der alle elever skal lese så mange bøker som mulig. Antall bøker og sidetall blir regnet om til kilometer. Alle elevene får utdelt et lesepass, hvor det skal noteres hvor lenge og hvor langt de har lest. Jeg tror at det er bra at elevene får mulighet til lese bøker i skoletida, det stimulerer fantasien, det kan også motivere elevene til å lese mer, de får forhåpentligvis en opplevelse av at lesing er spennende og gøy.

Men……
Det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om. I norsk har jeg hatt hovedansvaret for å planlegge, gjennomføre og vurdere et opplegg om foredrag hvor elevene selv også skulle få skrive og framføre egne foredrag for klassen. Arbeidet med foredraget har også vært en del av et prosessorientert skriveforløp. Selv om det er jeg som har hatt ansvaret for undervisningen, må jeg presisere at de andre studentene i min gruppe har hjulpet til med gjennomføringen og vurderingen av opplegget. Jeg vil tro at de også vil nevne dette opplegget i sin blogg.

Den første uka vi var på skolen var foredrag et av temaene i norsk. Opplegget jeg nå skal beskrive hadde en varighet på 4 skoletimer (pluss leksetid), som igjen strakk seg over 2 uker. Under mål og hovedmoment for mellomtrinnet 5-7 klasse står det at: ”Elevane skal utvikle evna til å lytte aktivt, og utvikle språket sitt gjennom å bruke det i samtale, samarbeid, diskusjon og framføring. Dei skal få røynsle i å tilpasse språket etter situasjonen og formålet.” (L97, s. 120). På bakgrunn av dette satt jeg opp følgende mål for min undervisning:

1. Elevene skal få kjennskap til hva et foredrag er.
2. Elevene skal få ferdigheter i å skrive om noe som betyr noe/ er viktig for dem, og kunne argumentere for det
3. Elevene skal få ferdigheter i å holde et fordrag
4. Elevene skal få trening i å gi positive og konstruktive tilbakemeldinger
5. Elevene skal få trening i å motta respons og bruke den i videre arbeid med teksten.

Gjennom målene (pkt. 3&4) fikk elevene først jobbe med noe de hadde kjennskap til fra før, stå forran klassen/ gruppe og prate og å gi en slags kommentar. For så å gjøre noe som de ikke hadde erfaring med (i følge praksislærer) bruke responsen i videre arbeid med teksten (pkt.5).

Den første timen startet med en dialog i klassen, gjennom denne dialogen fikk jeg inntrykk av at elevene i grunn hadde en del kunnskaper om hva et foredrag var, og hva som er viktig å passe på når en skal framføre et foredrag. To studenter holdt også noen korte foredrag, hensikten med dette var på en måte demonstrere hvordan man ikke skal – skal holde et foredrag. Elevene fikk starte på fordraget sitt på slutten av timen. De fikk velge tema fritt men det var også noen kriterier for oppgaven. I foredraget skulle elevene enten finne svar på et eller flere spørsmål tilknyttet tema, og/ eller ha med noen egne meninger, noe de kunne argumentere for. På denne måten ble jo oppgaven også differensiert, elevene kunne selv velge å svare ut fra hva de mente de mestret.

Alle skulle ha jobba videre med foredraget til neste norskøkt. Denne timen startet jeg med litt repetisjon om foredrag, før jeg forklarte hvordan vi skulle jobbe videre med det. Deretter hadde jeg og elevene en dialog i klassen angående hvordan en gir respons eller tilbakemelding som jeg valgte å kalle det i 6. klasse. Vi kom fram til at det viktigste av alt var å si noe positivt om hverandres foredrag, videre at det var viktig å snakke en og en og om hvorvidt foredraget var svar på oppgaven eller ikke. Klassen blei så delt i grupper med 3 elever i hver, hvor fremføringer og respondering skulle forgå. Videre skulle elevene gjøre ferdig et nytt utkast av sin tekst, til neste norsktime, på bakgrunn av responsen de hadde fått. Alle studentene gikk rundt og veiledet i denne prosessen, mens praksislærer observerte oss. Dette har for meg vært verdifullt fordi jeg opplever at i praksis får vi som regel en masse veiledninger på timer/ opplegg vi har hatt, men lite om hvordan vi fungerer en til en i veiledningssituasjoner.

Det var ikke like lett å få til å gi respons i alle gruppene. Men alt i alt ble det vel et par punkter på alle, etter at vi også måtte trå til med litt respons der det blei vanskelig for elevene.

Så var den store dagen kommet. Vi (studentene) benka oss ned bak i klasserommet for å overhøre resultatene. Blant elevene var det nok blanda følelser, noen ivret etter å komme i gang mens andre var tydelig nervøse. Etterpå satt vi igjen mektig imponerte. Alle holdt faktisk foredraget (noe som vi ikke var så sikre på at vi skulle få til før vi startet), alle hadde også besvart oppgaven og de fleste brukt noe av responsen i sitt videre arbeid.

I evalueringssamtalen i etterkant kom vi også fram til at opplegget hadde vært vellykka, det hadde engasjert og fått alle elvene til å gjøre en innsats. Ikke minst hadde det vært en fin mulighet for å prøve å få et par elever som ikke sier så mye ellers, til å føle at de også har spennende og viktige meninger og tanker som kan deles med andre. Gjennom mine observasjoner av elevenes arbeid, samtaler med medstudenter og praksislærer opplever jeg at de fleste elevene nådde de målene jeg hadde for undervisningen.

praksisblogg 1

2005-10-01T01:28:00.000+03:00

Det er alt blitt onsdag i 2. praksisuke og jeg har endelig fått anledning til å sette meg ned for å se litt på praksisoppgavene. Selv om det ofte blir en del dødtid i praksis er det liksom ikke bare å sette seg ned i ro og mak og skrive/ reflektere i vei - uforstyrret.

I år har jeg praksis i 6. klasse. I norsk jobber de blant annet med forenkling av dobbelkonsonant (HJELP hva er nå det?). Hvorfor skrives vafler med en f når vaffel har to? Ja, kan du forklare? Det må du vite som norsklærer. Dette er jo en regel vi praktiserer til dagelig, likevel må jeg innrømme at jeg kom til kort da jeg skulle forklare hvorfor. Det er vel dette som kalles taus kunnskap, noe som er så innprenta at det går automatikk i det. Hvis du da ikke vet at det er fordi vi pleier å forenkle dobbelkonsonant når den kommer forran en ny konsonant, har du vist et forklaringsproblem. Eller? Det jeg vil fram til er at det er utrolig viktig å være språklig bevisst og dette er en kjempe utfordring for alle oss kommende norsklærere.

Blogger snart igjen

Norsk uke 36

2005-09-09T12:02:00.000+03:00

I forbindelse med forelesningene tirsdag og onsdag skulle vi skrive et lite refleksjonsnotat. Tema har vært grammatikk med hovedvekt på fonologi og muntlig versus skriftlig språk. Det som slår meg når jeg tenker tilbake på disse to dagene er at vi studenter har blitt bombardert med begreper knyttet til disse emnene, noen av begrepene var kanskje kjent fra før, men langt fra alle. I dette virvaret av kjente og ukjente begreper blir det mye å holde styr på og det blir i dobbelt forstand viktig å holde tunga rett i munn, noe jeg kommer tilbake til.

Forståelsen av begrepet grammatikk knyttes ofte til det skiftelige språk. Grammatikk blir ofte definert som normativ, noe som er en korrekt betegnelse på den skriftlige grammatikken. Her har vi regler for ortografi, morfologi, syntaks og målform m.m. Men grammatikk dreier seg faktisk om språket i bruk, da også det muntlige språk. Som kjent har Norge ingen talemålsnorm. Når vi snakker om grammatikk og det muntlige språk dreier det seg om hvordan vi anvender språket. Vi er selvfølgelig avhengig av å bruke riktige bøyningsformer og setningsoppbygging i muntlig tale så vel som i skrevet språk, likevel er det andre elementer som er avgjørende for hvordan vi oppfatter auditivt kontra visuelt. Her kan nevnes: det spontane, som nøling og avbrytelser. Ytringer må ikke nødvendigvis være fullstendige setninger. Prosodi, som har med trykk og intonasjon å gjøre og konteksten som oppleves som mer avgjørende for forståelsen av muntlig tale. Her kunne jeg bare fortsatt……..

Som nevn oppfattes muntlig språk auditivt, altså gjennom ørene som lyd. Dette fører meg over til fonologien som handler om de minste enhetene i talespråket – språklydene eller fonemene. Det er her tunga og kommer inn i bildet. Presses den opp mot ganen eller tennene når jeg utaler konsonanten t? Hvor i munnen artikuleres lyden og på hvilken måte? Jo selvfølgelig, den er jo plosiv og dental. Da er det mye greiere mer vokalene de er jo alltid åpne og uten noe særlig friksjon i det hele tatt. Men her har også plasseringen av tunga av vesentlig betydning.

Talespråket er vårt primære språk. Fonemene et spedbarn tilegner seg og lærer seg å skille ut alt fra 6 måneders alder skal være byggeklosser de kan bygge et språklig fundament på for resten av livet, først gjennom talt språk så gjennom skrift. I disse dager er jeg så heldig at jeg har mulighet til å observere min sønn på snart 1 år sin gryende språklige utvikling. Han sier alt pu (pus), ma (mat) og selvfølgelig mamma og pappa. I den forbindelse synes jeg det har vært ekstra spennende å følge forelesningene denne uka.

Fabian

2005-09-07T17:32:00.000+03:00

Her kommer et par bilder av min sønn Fabian. Han blir 1 år den 19. september

bloggings

2005-08-22T14:24:00.000+03:00

hei hei her er jeg og min nye blogg